Gå vidare

Det man ikke vet, har man ikke vondt av?

– Da jeg ble godt voksen og en middelaldrende mann tenkte jeg, nå er det faen meg på tide å få alt på bordet.

Foto: Privat
Dette er eit lesarinnlegg, og gir uttrykk for innsendaren sine personlige haldninger.

Av Kai Ståle Ødegård

Det er et gammelt ordtak som sier at det en ikke vet kan ikke skade deg, eller har man ikke vondt av. Men vi alle vet vel at det er en såkalt «sannhet med modifikasjoner». For jeg føler faktisk at det jeg ikke visste, det begynte å gjøre meg mer og mer forbannet. Og akkurat dette gjelder ikke bare meg, men ganske så sikkert andre også, og spesielt i forbindelse med bakgrunnen vår som såkalte Tatere eller Reisende (Romanifolk). Det jeg mener er at det er ikke alle som faktisk får vite om sin egen slekt, og hvor de opprinnelig kommer ifra. Dette kan komme som et alvorlig stort sjokk på noen.

Jeg visste ikke hva slekten min drev med av arbeid, reisingen de foretok, sine sosiale aktiviteter, familiesammensetningene som inngifting i egne og andre slekter. Klansystemet som en hadde den gangen. Vi alle er jo litt klar over den skammelige behandlingen folk fra de forskjellige minoritetene har mottatt fra staten, med de forskjellige departementer og direktorater som ble aktivt brukt som redskaper i det som senere ville bli erklært som et forsøk på folkemord. Men veldig få vet egentlig hvor godt organisert dette var. Få har vært klare over at det ikke var bare lokale og sentrale styresmakter som gjorde dette, men media med respekterte aviser og blader var veldig aktivt ved å få storsamfunnet med på denne stigmatiseringen, som forresten fremdeles eksisterer i det norske samfunnet.

Dette gjorde som sagt at mange foreldre, besteforeldre og andre eldre slektninger valgte å tie om sin oppvekst, bakgrunn og opphavet sitt generelt. Mange ville rett og slett bare la fortid være fortid, og fortsette med livet sitt. Noe som da igjen har blitt ført i arv til sine barn senere. Resultatet ble at mange barn har aldri mottatt eller nesten ikke mottatt noe særlig med informasjon av sine slektninger (og spesielt foreldre) om sine enda mer fjerne slektninger og forfedre. Ikke så mange fikk vite om sin etniske og kulturelle arv før de fant det ut i nesten voksen alder.

Og jeg er en av dem som ikke visste noe særlig før jeg mer eller mindre tvang mine foresatte til å begynne å fortelle meg om hvem, hvor, hva, osv. Jeg har jo alltid visst at det var noe der, for en plukker jo opp litt her og der som barn, selv om en ikke alltid klarer å legge det sammen. Så når jeg spurte hjemme om vi var opprinnelig tatere eller reisende, eller hva nå enn vi ble kalt, fikk jeg alltid det nesten aggressive svaret ‘‘for noe tull’’, og dett var liksom dett. Ikke mer å prate om dette her. Det ble liksom mellom linjene fortalt i klare ordelag at dette var bare sladder.

Så ettersom jeg ble eldre ble jo spørsmålene mine mer utfordrende. Jeg ville rett og slett ha svar på det jeg spurte om. Og litt etter litt fikk jeg noen av svarene jeg leitet etter. Om ikke helt fullt ut det jeg jeg ville vite. Det var fremdeles vanskelig å dra svarene ut.

Og da jeg ble godt voksen og en middelaldrende mann tenkte jeg, nå er det faen meg på tide å få alt på bordet, før de som vet noe er borte for godt. Så igjen ble det mer graving fra meg, og denne gangen ble jeg litt mer bestemt og jeg nesten begynte å beskylde mine eldre slektninger for å stjele min egen historie om hva og hvor jeg er i fra. Nok er nok, dette må jeg få greie på, nå! Og da fikk jeg endelig mer å tygge på. Historiene om slektene (til mor og far) begynte å komme fram i lyset.

Og dess mer jeg lærte, dess mer forbannet ble jeg faktisk. Både på min egen slekt som har holdt kjeft alle disse årene, og dermed hindret meg i å møte en del av de som allerede har gått bort. Men også forbannet på de som jobbet for staten og den forhatte Misjonen. Og som mange har nevnt det tidligere i media, det er så viktig at en får til en forsoning. Mitt eget svar er enkelt... Forsoning? Niks, jeg er forbannet, skikkelig forbannet.

Eneste lyspunktet er vel at jeg ennå er oppegående nok i mitt aldrende sinn til å tilegne meg mer informasjon om meg selv og andre, og skape relasjoner og få nye venner. Og spesielt nye venner blant folk og fe som var samme situasjonen som jeg. Ikke noe tvil, jeg føler meg faktisk rik nå, med tanke på hvor mange jeg har fått kontakt med av min nære og fjerne slekt. Og ikke minst… Jeg føler jo meg faktisk litt eksotisk på en måte når jeg tenker på at jeg tilhører en minoritet i storsamfunnet.

Jeg er en stolt Splint.

Har du noko på hjarta? Send oss gjerne eit lesarinnlegg på redaksjonen@vandriane.no.
– Eg visste at eg var tater, men eg visste ikkje kva det betydde
Johnny Nilsen har lenge vore aktiv i miljøet. Men slik har det ikkje alltid vore. Her er historia om korleis han tok tilbake kulturen sin.
Slapp debutalbum med taterviser: – Det var litt skummelt å røra den arva
Når Vidar Karlsen Kolbu trår inn i tatermusikken si verd, er den erfarne musikaren plutseleg på bar bakke.

Siste