Av Kai Ståle Ødegård
Til ære for min bestemor på denne internasjonale kvinnedagen.
Så langt tilbake jeg kan huske, var bestemoren min en veldig hardtarbeidende kvinne, med et stort hjerte. Når jeg tenker tilbake på barndommen min, kan jeg ikke huske en eneste hendelse der hun gråt eller var opprørt. Når jeg snakker med min familie, venner (som kjente henne) og slektninger, kan absolutt ingen av dem huske at hun ble sint eller irritert på noe
Sikkert hadde hun sine tunge dager med ting hun bekymret seg for, som resten av oss. Men hun viste det aldri til noen. Kanskje min mor og hennes søsken kunne ha lagt merke til det. Men når jeg snakker med dem, fortsetter de å si at hun var en god mor, med et stort hjerte. Hennes ektemann var ute av bildet tidlig, så det var hun (som bodde alene) jeg alltid besøkte som barn. Og noen ganger ble jeg over natten eller en helg, og vi ble skjemt bort som barnebarn blir. Mat og godteri, og å se på fjernsyn til sent.
Så gode minner.
Utrolig nok hadde min kjære bestemor også en karriere til sjøs. Selv om ikke så lenge som meg selv. Men da jeg hørte historien, må jeg bare være stolt av henne, min kule bestemor.
Det viste seg at da hun var 50 år gammel, bestemte hun seg for å ta en annen jobb, for å spare opp penger til en leilighet i en av de nye boligblokkene som Bergen kommune (Norge) planla å rydde land for, i en av forstedene (Fyllingsdalen). Og hva gjorde hun? Hun ble sjømann, i en alder av 50!
Tenk det, hun dro til sjøs som en 50 år gammel dame!
Ja, faktisk gikk hun til Registreringskontoret for sjøfolk for å registrere seg som sjømann og få en "tjeneste/utskrivningsbok", før hun sendte ut søknader til de forskjellige rederiene i byen. Bergen på den tiden var en stor sjøfartsby, med mange selskaper, så hun fikk seg jobb med selskapet "Jebsen" (senere omdøpt til Gearbulk). Dette var i 1963, og vanligvis begynte førstegangsfolk på skipene sine når de var omtrent 15-17 år gamle. Men ikke bestemoren min, hun startet i en alder av nesten 50!
Jeg skulle ønske jeg kunne spørre henne hva som gikk gjennom hodet hennes da hun gjorde dette. Var hun nervøs? Var det et absolutt must, og hun ville ikke gjøre dette? Uansett, det var sporty! Sporty som bare det.
Ovenfor er en skanning av bestemorens opprinnelige kontrakt, som jeg er så glad vi klarte å finne da vi gikk gjennom eiendelene hennes etter at hun gikk bort. Kontrakten er datert 4. mai 1963, og hun er ansatt som "pike" på et helt nytt skip, M.S Cementus. Stillingen "pike" ville i disse dager sannsynligvis være tilsvarende en kvinnelig Mess Room utility.
Hun gjorde kontraktene sine, jobbet under disse veldig uvante forholdene, til hun hadde pengene hun trengte for en leilighet. Spare opp det hun kunne etter at hun hadde overført noe av lønnen sin hjem til familien, månedlig. Jeg kan bare forestille meg at dette var en langsom og smertefull prosess. Sikkert må hun ha savnet familien og hjembyen. Jeg husker hun en gang fortalte meg at hun hadde vært i Fjerne Østen.
Forstå stoltheten jeg føler etter at jeg fant ut om min kjære bestemors karriere. Spesielt siden jeg også valgte en karriere til sjøs. Hennes valg var intet mindre enn imponerende, med tanke på at hun måtte forlate familien sin i den alderen, for å gjøre denne jobben bare midlertidig. Og det gir nå så mye mer mening når moren min forteller meg at bestemoren min var ekstremt glad hver gang hun mottok et postkort fra meg, sendt fra hele verden. Jeg må ha sendt henne 100 kort før hun gikk bort.
Derfor, hvert år på den internasjonale kvinnedagen 8. mars, legger jeg ut en liten collage til ære for min kule kule bestemor
Kuleste bestemor noensinne. Min bestemor kom fra romani-slekt.
Begge foreldrene hennes kom fra store reisendefamilier.
Min bestemor, familiens siste reisende på land og til sjøs.
Jeg savner deg!
