Av Anna Skjervum, først skrive på facebook.
De siste dagene har jeg gjenlest Eilert Sundts "Beretning om fante- eller landstrygerfolket i Norge" (1850). Her er noen raske og usorterte tanker, etter endt lesing:
Boken handler om Sundts forståelse av romanifolket (taterne), og er rystende: Boken er rett og slett et karakterdrap. Den er et uredelig, snevert og rasistisk angrep på en norsk minoritet.
Den er viktig, fordi den ble lest bredt i sin samtid, og i ettertiden. Den utgjorde det ideologiske grunnlaget, og var premissleverandør, for statens brutale assimileringspolitikk mot de reisende.
Sundt kobler romanifolket med spedalskhet, giftige urter og dyr (selv om han mener at det er stygt å sammenlikne mennesker med dyr, så er det visst på sin plass i denne sammenhengen).
Den påståtte ugudeligheten deres sammenliknes med kreft. De bedriver visst "skamløst hykleri med ondskapsfull kløkt". De er "åndelige døde", og er et "nationalonde". De bedriver en "moralsk smitte", som "fra fantekasten af utberedte seg i videre kretse" - "Smittestoffet" er, ifølge Sundt; det "fordervede fantespråget".
Sundt lager i beretningen et stigmatiserende, ensidig og stygt skremselsbilde om at et helt folk som påståtte forbrytere og tiggere. Anekdotene han velger å skrive stiller konsekvent de reisende i et dårlig lys.
Noen av historiene er rett og slett ondskapsfulle.
Løsningen hans på "fanteondet" var tvangsarbeidshus, og å fjerne barna fra foreldrene. Dette skulle bli kjernen i storsamfunnets behandling av romanifolket, fra noen tiår senere.
Sundt mener at det er meningsløst å straffe romanifolk, fordi de ikke har ære og samvittighet. De er uten åndelighet, derfor er det bortkastede midler å gi dem en rettferdig rettergang som andre folk.
Ifølge Sundt er ikke "fantene" folk, de er et "vrængebilde av et folk". Hele boken bygger opp under en polarisering, hvor det er en skarp differensiering mellom det som representerer ro, skikkelighet og orden, vs. romanifolket som representerer det motsatte.
Det er knapt til å tro at Klassekampens Espen Stueland nå nominerer denne boken til venstresidens kanon. Det er ikke min venstreside.
(Sundt var også reaksjonær, mot fagforeninger, skeptisk til Tranmæl, og han tok gjerne eiernes side mot arbeiderne (f.eks på Røros). Men dette er en digresjon).
Espen Stueland si grunngjeving i Klassekampen:
"Eilert Sundts «Fante- eller landstrygerfolket i Norge» (1850) hører hjemme i venstresidens kanon. Fantboka skildrer romfolkets levemåte og kultur, den fungerte opplysende om «de lavere klassers» leveforhold. Sundt økte politikernes kunnskap og vekket befolkningens empati. Forfatterskapet bidro til politiske og systemiske endringer for å bekjempe fattigdom. Sundt skriver levende, og han klarer å kombinere det litterære og saklige."
Stueland har også skrevet en hyllet sakpoetisk biografi om Sundt, "Eilert Sundt-tilstanden" (2019). Den tok ikke tak i den rasistiske, stigmatiserende og knusende tilnærmingen Sundt har til romanifolket. Det gjorde ikke det unisont hyllende kritikerkorpset heller (så vidt jeg har fått med meg).
Det virker som om det ikke synker helt inn i offentligheten at Sundt omtaler ekte mennesker, som har levd og elsket og dødd. Og som til tross for sin alternative livsstil, og nåtidige minoritetsstatus, er like mye "ekte nordmenn", som alle andre. At de har levert solide og viktige bidrag til norsk økonomi, næringsliv, håndverk og kultur. Og at det ofte var tette, gjensidige bånd, og gode relasjoner mellom bønder og reisende.
Blant dem som Sundt omtaler som "ryggesløse", "rå", "skamløse", "elendige", "uhyggelige", "forvildede", "vanartede", "sortladne, vilde orientalere", "støyende og stygge", "taterpak" osv., er flere av mine formødre- og fedre. De fikk virkelig kjenne konsekvensene av Sundts "nestekjærlighet". Og flere av etterkommerne deres ble sendt i femårige opphold i tvangsarbeidshus, og mange ble fratatt barn for all tid.
Forståelig nok, da Eilert Sundt mente at den påståtte fordervelsen var arvelig.
