Av Kai Ståle Ødegård
Da jeg begynte å finne ut om min egen slekt, og mitt folk. Oppdaget jeg raskt at det pleide å være flere organisasjoner eller foreninger/grupper som tok for seg de Reisende.
Jeg forstod også ganske tidlig at flere av disse foreningene nesten ikke snakket med hverandre, eller hadde noe særlig med dialog med tanke på de forskjellige tingene de ikke var enige om, i relasjon til de reisende sine rettigheter og krav.
Jeg meldte meg inn som betalende medlem i to av organisasjonene, for å få et bredere perspektiv og få mer kunnskap om noe som jeg i utgangspunktet visste veldig lite om. Da fikk jeg en del informasjon gjennom facebook grupper, hjemmesidene til organisasjonene på nettet og nyhetsbrev som kom i posten med jevne mellomrom.
Det var da jeg oppdaget det helt utrolige, nemlig at det faktisk ikke fantes en paraplyorganisasjon (hovedorganisasjon) som alle de forskjellige foreningene og gruppene kunne tilhøre. En organisasjon der delegater fra de forskjellige gruppene kunne møtes og diskutere forskjellige synspunkter.
En slik organisasjon ville jo hatt større trykk når en skulle kommunisere med lokale eller sentrale myndigheter, og ikke minst media.
Dette med en hovedorganisasjon, eller paraplyorganisasjon er jo noe som er helt vanlig i samfunnet over hele verden. Blant politiske partier, fagforeninger, sosiale- og idrettsforeninger og klubber som konkurrerer mot hverandre. De har alle en hovedorganisasjon der de blir enig om hovedpunktene om det de driver med. Så får særforbundene ha sine egne lokale regler også.
Og når det gjelder å få oss (Reisende) på agendaen igjen, er ingen tvil (for min egen del) at vi som folk er alt for lite synlige i media. Vi har noen smådrypp her og der da en og annen artikkel blir skrevet og publisert i en lokalavis rundt omkring. Så deler vi artikkelen mellom oss, og forteller oss selv hvor fælt det og det er, eller var.
Men vi er jo ikke SYNLIGE blant folk flest i samfunnet! Og det er vel uten tvil det største problemet for en minoritetsgruppe, som vi faktisk tilhører. Folk vet om oss, og litt om historien vår, og har de samme fordommer som de alltid har hatt, da vi ikke er synlige nok.
Til slutt. Se på samene. Det er bare å ta av seg hatten for samene og hvordan de har klart å samle seg i en hovedorganisasjon som de bruker som talerør. De er utrolig flinke til å hele tiden «hamre» media om seg og sine og utfordringene de møter. Det være seg lokale og nasjonale aviser og tv stasjoner. De har jobbet iherdig med det, år etter år, uten å bli 100% fornøyd.
Ja her har vi ihvertfall noe å lære. Vi må stå sammen folkens!
