«Fantefylgjet» er eit dikt av Jakob Sande som med varme og skepsis skildrar eit fylgje på gjennomreise i ei norsk bygd. Diktet inneheld nokre uheldige stereotypiar, men skil seg likevel ut som eit sjeldan levande og samansett portrett av reisande i norsk litteratur, der framstillingane ofte er einsidig negative. Det har ikkje vore tilgjengeleg på nett tidlegare, og er under her gjengitt slik det står i Den store norske diktboken: norsk lyrikk gjennom tidene (2005).
Fantefylgjet, av Jakob Sande (1906-1967)
Det livna i grenda når fantane kom
i farande flokkar og tinga seg rom
på fjosloft og ryddige låvar.
I dansetakt kom dei som tussar or haug
med smygande fakter og lirke og laug
so fort som ei premierr tråvar.
På fjosloftet vårt mellom fjorgamal halm
heldt sjølve Gregorius Angatyr Palm
sitt hus når han var på dei kantar.
Der sat han og hamra so blekkplata small
og øvde sitt lovlege husfaderkall
på kjerring og elleve småfantar.
Med svartkrulla heilskjegg og glyrande drag,
uroleg og beinlaus i fakter og lag:
slik var han i ånd og i sanning.
Og talen fall lett etter skikkar og bruk
med røyst som var høveleg hard eller mjuk
i skifte frå gudsord til banning.
Og kjerringa hans, opp i åra og skrinn.
var innrøykt og svart som ei oppturka skinn
og bråsinna slo ho og smelte.
Ho hadde kje anna til tonn i sin haus
enn litt av ei hoggtann som jamvel var laus,
og likka so fint når ho skjelte.
Og ungane var som eit aulande stål
som flaug over garden med skriking og skrål,
med uro og leven i fylgje.
Og før ein fekk snutt seg i slagsmål dei rauk
so hårbusta flaksa og fillene fauk,
med armar og bein i ei mylje.
Dei heldt seg nok oftast på brestande grunn
og levde for dagen frå hand og til munn
av nasking og ymse slags handel.
Som lilja på marka dei sutalaust rann
og freisa, gu’beire, so godt som dei vann
å løyne sin ljosredde vandel.
Som musa på brødskorpa gnog dei og tagg
om gudslån og flattbrød og utslitne plagg
med sukking og audmjuke fakter.
Og her var det lurast å ta seg i akt,
for fanten var ram, han, og stod nok i pakt
med ukjende, fårlege makter.
Men ingenting hende som tydde på slikt;
dei pusla nok litt og kurerte for gikt
og åreslo skrantande krøter.
Men stundom sat kjerringa, surøygd og stygg,
og messa oppover eit kokande brygg
av innturka urter og røter.
Det kjendest so underleg tomt då dei for,
og stilla låg etter dei, audsleg og stor,
der vegen dei vidare flakka.
Vi vinka og ynskte dei lukkeleg tur,
og høyrde til slutt som ein døyande dur
korleis dei velsigna og takka.
